En god blanding

I starten besto Overhalla Betongbygg av en liten fabrikk. Da Arnt Ove overtok, tok det ikke lang tid før han fikk med seg Ola og Yngve på å utvide. Arnt Ove fikk nesten ikke lån, så da han hadde kjøpt den første betongblanderen for 200.000,- hadde han bare 60.000 kr. igjen for å bygge opp resten rundt det som skulle bli den nye blandeverket og starten på det store eventyret.

– I begynnelsen kjørte vi inn sand med en gammel traktor. Den hadde girproblemer og måtte repareres ofte. Vi kasta oppi sementsekkene og ausa vann med et 20-liter spann i blanderen. Da vi startet blanderen gikk den fryktelig fort, og det føk rundt oss! Det var litt varierende luftkvalitet kan man si … Med det nye blandeverket fikk vi satt opp et stort hus med heis til sanden og greier. Vi koblet wirer, taljer og alt det elektriske selv, og basket fælt for å få det til, forteller Arnt Ove engasjert.

– Vi støpte murstein i forkant for å slippe å kjøpe. Vi fikk tak i brukte takplater, brukt isolasjon og brukte vinduer fra skolen nedpå her. Det eneste vi kjøpte nytt var takstolene. Og så kjørte vi til brukthandlere i Oslo for å kjøpe motorer og girbokser og forskjellig som vi trengte, for Arnt Ove skulle handle billig, forteller Yngve.

Da alt var klart, skulle det mures.

– Vi murte en fredag, forteller Arnt Ove.

Latteren runger høyt mellom de tre arbeidskarene.

– Vi satte de bare oppå hverandre. Bygget sto godt, det, ler Arnt Ove.

– Vi begynte fredag for vi skulle ha dugnad lørdag. Yngve og jeg murte fem «floi».

Lørdag ble det dugnad med gode venner.

Og så ler de igjen.

Det er ikke tvil om at det har vært mye god stemning oppgjennom årene. Men det har ikke bare vært en dans på roser.

Spalteplanken ble til

De som kjenner Overhalla Betongbygg, kjenner kanskje historien om den berømte spalteplanken. Kort fortalt ble den Overhalla-utviklede spalteplanken den nye standarden for norske fjøsgulv. Helt heimelaga og påkommet av Arnt Ove selv.
Men ikke uten problemer …

– For å få betongen ut av forma, måtte vi sette den på et bord som vibrerte. Vi hadde jo ikke all verden med penger, så vi dro på Namdal Bilopphuggeri til Arne Brønbo for å finne ting vi kunne bruke for å lage dette bordet. Der fant vi ei lastebilramme, bilfjær og noe skrotjern som vi sveiset sammen til et bord. Vi satte vibratorer på bordet og det fungerte jo det … sier Arnt Ove muntert.

Litt vedlikehold måtte til.

– Da vi lagde formene vi bruker i dag, gjorde vi det skikkelig. Vi lærte tidlig at vi må være veldig nøye. Det er alltids noe som kan gå galt senere i prosessen, så formene må være 100%. Vær nøye fra starten, så kan feila komme senere. For de kommer. Alt var på millimeteren. Vi kjente, følte og filte, mimrer Arnt Ove.

Milepæl etter milepæl

Den andre store milepælen de tre kollegaene husker godt, er da de utviklet gjødselkummene. For første gang støpte de betongelementer som rundet tre tonn, og så tunge ting hadde de ikke støpt før. Det skapte noen utfordringer de ikke var helt forberedt på.

– Det var litt spennende, for vi hadde ikke noe utstyr som kunne løfte tre tonn. Vi hadde en gammel hjullaster som humpet på to hjul, og det var det. Men det gikk da på et vis, sier Arnt Ove med et smil.

– Formene hadde Arnt Ove ligget våken og spekulert ut. De laget vi selv. Med vi hadde oppstartsproblemer, så klart. Men når tre-fire skaller spekulerer på det samme, kommer de gode løsningene.

Ola forteller videre om hvor godt de tre har utfylt hverandre oppgjennom årene.

– Vi hadde en fordel med at Arnt Ove er utdannet platearbeider og tegner, jeg og Yngve har gått litt mekanisk skolering. Til sammen ble det mye verktøy, former og løsninger, sier han, og understreker samtidig miljøgevinsten de har hatt ved å lage så mye selv.

Men tilbake til gjødselkummene. De tre karene hadde satt opp kumelementene som de skulle støpe sammen …

Så langt, så bra.

– Det jeg husker best, er da Yngve og jeg skulle rive forskalinga på den førte kummen vi hadde montert dagen etter. Da skal det jo være en tett kum … Men da vi kom inn, var det hull over alt. Reine panoramautsikta. Da husker jeg at jeg sto inni kummen og gaula. Det var verdens undergang.

Arnt Ove ler som bare han kan. Lite visste han da om suksessen dette skulle bli. Dette var den aller første kummene, og nå har Overhalla Betongbygg levert mange hundre slike kummer. De samme formene går enda, dog litt modifisert. Men grunntanken er det samme. Og ja, nå er kummene tette.

Stå-på-vilje  

Arnt Ove beskriver Overhalla Betongbygg som ei bedrift som aldri gir seg, og som får til det de har bestemt seg for.

– Mange bedrifter er for forsiktige, og bedrifter som er forsiktige tør ikke å satse på det de egentlig skulle holdt på med. Vi tør det. Man må tørre å være redd, sier Arnt Ove bestemt, før han fortsetter.

– Når vi gjør nye ting hele tida, så går det så klart mye mer til h* hos oss enn hos dem som ikke tør å prøve. Når du tør å prøve, da bommer du, men vi gir oss ikke. Spalteplanken var jo vanskelig da vi ikke fikk ut elementene fra formene en gang. Det samme med smoltanleggene - de lak også, i alle retninger, og det kostet oss mye å rette opp. Men så fikk vi det til, og nå er vi alene om å levere et slikt produkt. Fordi vi ikke ga oss.

Men...