Når alt var som mørkest,
bygde Beate og Thomas seg ut av isolasjonen
Når verden stengte ned under pandemien, ble Beate og Thomas begge permittert fra sine jobber, og alt så mørkt ut. Men i stedet for å hengi seg til tristessen, tok ekteparet grep, og sammen bygde de et tilfluktssted vekk fra omverden, og dypere inn i hverandres hjerter. Gjenbruk og samarbeid var nøkkelen.
Et lite stykke opp i Niels Bjørums gate i Vika, ligger et gammelt, lite hus. Hadde det ikke vært for en fin liten portal inn til hagen, hadde du nok ikke gjettet på at det her befinner seg en liten oase av sjelefred. Men det gjør det altså, boble-bua kaller de det, den 12 kvadrat store vinterhagen som er blitt en så viktig del av livet for familien Brenden-Nordhøy.
– Da vi begge ble permittert fra jobbene våre på grunn av pandemien, må jeg innrømme at jeg var litt spent på hva fremtiden hadde i vente for oss. Å gå oppå hverandre hele dagen kan jo tære på selv de beste forhold – men så hadde vi denne steinura bak huset da, kanskje var det et prosjekt for oss der, forteller Beate.
Hun beskriver området bak huset som nærmest ubrukelig, ei steinur, hvor regnvannet fra byfjellet Klompen gjorde at det var vått hele året. Så her måtte det dreneres, men hvem hadde råd til slikt, uten jobb? Det ender opp med at Thomas graver dreneringen for hånd, og ideen om boblebua tar form. Fra steinur til reisverket er oppe går det to uker.
– Alt bortsett fra gulvet er gjenbruk. Vinduene som utgjør det meste av vegg-flatene fikk vi tak i når Arkplan skulle renovere nede på bryggene. Tegl-steinene kommer fra Steinkjer brannstasjon. Den gamle stasjonen skulle rives, og jeg brukte en hel dag å meisle ut 400 steiner som jeg dro med hjem til Namsos. Disse mur-klossene er jo håndlaget, og du kan faktisk se fingermerkene på noen av steinene, forklarer Thomas engasjert.
Thomas har ingen formell tømrer-utdannelse, men har jobbet med mye rart opp gjennom årene, blant annet har han bygd scenografi og teaterkulisser for Turneteatret i Trøndelag. Med denne kunnskapen setter han seg ned og lager tegningene til nybygget selv.
– Beate er den kreative, så må jeg bare løse det etter beste evne. Hun saumfarer Finn.no og planlegger, mens jeg holder hammeren. Beate ønsket seg dobbeldør til inngangspartiet, så da laga jeg det av to innerdører, var mye tjon for å tilpasse det, men det ble ganske fint. Vinduene over dørene har jeg skåret til selv. Jeg var med på å rive ei Statskoghytte i Vesteråa, og fikk beholde noen vinduer. Ut i fra det glasset tilpasset jeg og laga disse vinduene. Mye prøving og feiling, men hvis man bare holder på, så går det som regel i orden, forklarer altmuligmannen.
– Dette er vår hytte, og vi bruker den hele tiden. Faktisk tror jeg kanskje at vi er like mye her som i stua inne i huset. Her er det ingen TV, så når vi er her er det en helt egen stemning. Ofte samles familien her for spillkvelder, eller bare mor som leser ei bok og nyter et glass rødvin. Vi vurderer faktisk å feire jul her inne, forteller Beate.
Bilder fra Bobblebua
Beate mener selv å ha ti tommeltotter og omtaler seg som teknisk tilbakestående.
– Jeg liker gamle ting med sjel. Jo mer affeksjonsverdi, jo bedre. Du finner ikke skinnende Ikea-møbler her inne. Sofabordet, for eksempel, tilhørte min avdøde far. Det er helt nedslitt og ser ikke ut, men jeg elsker det. Det er viktig for meg, så da får det plass her inne, forteller Beate med en fornøyd smil om munnen. Vinglassene er etter Thomas sin bestemor.
Det lyser svakt fra en vedovn i en krok, men lyset kommer fra ei lyslenke inne i ovnen.
– Ovnen er på plass, men vi mangler fortsatt deler til ovnsrøret. I stedet for å bare kjøpe nytt, så tar vi oss tid til å finne de siste delene, enten på internett eller i en brukthandel eller et loppemarked. Blir litt som et puslespill, hvor du må lete etter alle delene for å få det på plass. Da føles det enda bedre når det endelig er komplett, sier Beate.
– Reisen er målet, forklarer Beate. Det går ikke fort, vi må jo spare til alt vi gjør. Planen er jo etterhvert å bygge pergola og utepeis, så vi blir ikke arbeidsledige med det første.
– Denne perioden har faktisk bare ført oss nærmere hverandre. Bekymringen om at dette ville tære på forholdet var heldigvis ubegrunnet. Og du vet hva de sier, en manns skrot er en annen manns gull, avslutter de to arbeidsomme turtelduene.
Om denne artikkelen
Innholdet i denne artikkelen er ikke skrevet av redaksjonen, men av Namdalsavisas markedsavdeling.
Vi er opptatt av et tydelig skille mellom redaksjonelt og kommersielt innhold. Om du opplever at denne eller andre annonser er utydelig, gi oss gjerne beskjed på e-post.
Synes du denne type artikler ser spennende ut? Ta kontakt så hjelper vi deg gjerne.